
LYS LANGS EN FJORD
Det mørkne mot vinter som lenge skal vare 
- en sommar blei borte, en haust e på reis, 
og leia e lagt der vi alle må fare 
som tvungen turist på et år underveis. 
 Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,           
men nærar e lysan der menneskan bor, 
- som glør gjennom natta fra rimgråe rute 
skin perlebands-lenker av lys langs en fjord. 
Og vi som blei fødd her - og tidlig fekk sanne 
at lyset og leiken har mørket som pant, 
vi veit at den natta som ligg over landet 
e pris førr en sommar som kom - og forsvant. 
Men ingen treng sukke og vri sine hender 
i lengt etter solskinn og varme i sør 
så lenge som lysan fra nordnorske grender 
førtell oss at her har vi søstre og brør. 
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia 
i elsk og i armod har kysten bebodd 
og tent sine lampe som fyrlys langs leia 
tel merke førr folk som har segla og rodd. 
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender 
i mørketidslandet har gått som ei bru 
med spenn over fjorda - lik utstrekte hender 
med varme og kraft tel å tåle og tru. 
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre 
som bål imot natt på ei vinterkald jord 
der frosten skal vike når menneskevarme 
får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.  
 Helge Stangnes 
 Fra samlinga "Lys langs en fjord"