LYS LANGS EN FJORD

Det mørkne mot vinter som lenge skal vare

- en sommar blei borte, en haust e på reis,

og leia e lagt der vi alle må fare

som tvungen turist på et år underveis.

Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,

men nærar e lysan der menneskan bor,

- som glør gjennom natta fra rimgråe rute

skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.

Og vi som blei fødd her - og tidlig fekk sanne

at lyset og leiken har mørket som pant,

vi veit at den natta som ligg over landet

e pris førr en sommar som kom - og forsvant.

Men ingen treng sukke og vri sine hender

i lengt etter solskinn og varme i sør

så lenge som lysan fra nordnorske grender

førtell oss at her har vi søstre og brør.

Vi veit at den ætta vi kalle vår eia

i elsk og i armod har kysten bebodd

og tent sine lampe som fyrlys langs leia

tel merke førr folk som har segla og rodd.

Ja, lysan fra stuen langs verharde strender

i mørketidslandet har gått som ei bru

med spenn over fjorda - lik utstrekte hender

med varme og kraft tel å tåle og tru.

Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre

som bål imot natt på ei vinterkald jord

der frosten skal vike når menneskevarme

får nå gjennom mørket - som lys langs en fjord.



Helge Stangnes

Fra samlinga "Lys langs en fjord"