Ho drog ned gardinan bak vestlige tinda.
Den smilanes gule, med rødlige kinna.
Vi stampa i mørtna, det isa mot ryggen.
Dagan e kort, når han mest ligg i skyggen.

Vi ropte på våren, men fikk januarn.
Hvess snykov e mora, må rim være faren.
Så krumma vi nakken mot nordavindsblåsten.
Kom bære med han, du- snyen og frosten.

Et flaggranes nordlys i gåtefull dis.
Det e bære vintern, på gammeldagsvis.
Og morran kjæm tidligar som vi har trudd.
Det kveskres i vinduet..
No har ho snudd.